19/10-10/11.2019: Dag Bratbergsengen

«…og slik driver vi på»

Dag Bratbergsengen – keramiker og skulptør

Dag er en stillfaren og underfundig fyr som har skapt en hærskare av stillfarne og underfundige venner formet i leire.

Dag Bratbergsengen sine skulpturer er ulike og unike, har personlighet og særegenheter, er menneskelike eller fantasifigurer. Men de føles som gamle bekjente og lokker fram det snille i oss.

Edvard Hoem om Dag:

«Eg frydar meg over å sjå ein meir enn seksti år gammal kunstnar som framleis er i rivande utvikling, som utan tvil får eit sterkare og sterkare nedslag blant publikum, som ikkje anar kvar han er på veg, men desto sikrare på at han skal halde fram på den vegen, same kvar det vil føre han og same kva det vil koste. Der møter det kunstneriske det menneskelege, og der møter kunsten oss, og slik oppstår ny erkjenning, enda vi heller ikkje anar kva vi er her for og kvar vi skal. Og kanskje vil det gå skulpturane til Dag på deira endelause reise som diktaren eingong skreiv: Og når vi eingong kjem fram til målet, viser det seg å vera staden vi kom frå, og vi synest vi ser den som for første gong». 

«Det er altså om lag ti år sidan Dag, min fetter, forlét dreiebenken og i ei tung stund, med ein leirklump mellom hendene, kanskje nærast i vanvare, forma ein fugl som kona Grethe syntest var så fin at han begynte på ein ny etappe i si kunstneriske utvikling. Etter kvart fekk figurane katteaktige trekk, men litt etter litt tok han dei sprikande øyra ned, og så begynte dei å likne meir og meir på den arten vi kallar menneske. Men er dei av same slag som oss? Med andre ord: Kvar kjem dei frå, og kvar er dei på veg?»

Dag om arbeidet sitt:

« I møtet med materialet, møter jeg skikkelser jeg kan dra kjensel på, men aldri tidligere har møtt. Slik vil jeg også det skal være. Jeg håper mine  skapninger kan fortelle oss noe om hvem vi er, eller kanskje bare ønske oss god morgen og forløse et lite smil, en tåre eller en erkjennelse.
Når jeg arbeider plasserer jeg meg selv sammen med materialet, og stiller meg åpen for det som måtte skje. Av og til oppstår en fornemmelse av noe, og fornemmelsen  blir form.  Jeg er ikke ute etter kontroll over prosessen, men erfaringen med materialet hjelper meg å gi form til det tanke- og bildefelt som oppstår underveis«.